Høyfjellstur - Arter

B2 har vært på høyfjellstur med Odd Lennart og Jostein i en hel uke. Halve turen med veiledere og resten i smågrupper. Målet på høyfjellsturen var å lære om lauving, ulike arter underveis og lære av erfaringer vi gjprde oss underveis av egenferden i smågrupper. Turen begynte med at vi gikk til Grinde å lærte om lauvinga, som er en måte å tørke blader på som igjen skal brukes til høy (Nasjonalt museumsnettverk for kulturlandskap). Der ifra gikk vi videre opp på høyfjellet til Nyastølen. Dag to gikk vi over fjellet og ned til en annen Nyastølen, hvor det var her egenferden i grupper begynte. Temaet gjennom hele turen var læren og arter, og det er det resten av innlegget mitt skal handle om.


Molte:

Foto: Siv Nesheim

Molte til hører rosefamilien og er Nord-Norges og fjellmyras bærfrukt. Den kan bli mellom 5-20 cm høy og vokser på næringsfattig grunn. Den vokser derfor best i lyngheier, fuktig skog og torvmyr. Den har egne Hann- og hunnblomster som da kalles særbu, men det er bare hunnblomsten som utvikles til bær. Den har nyreformede blader og blomsten er stor og hvit. Molte har et høyt innhold av C-vitamin, og ble derfor tidligere brukt som middel mot skjørbuk av sjøfolk.
Molte er fylkesblomst for Finnmark og er funnet helt opp på 1400 meters høyde ved Gudbrandsdalen (Kristoffersen, 2007, s. 93).

                                                                                                         

Røsslyng:

Foto: Siv Nesheim

Røsslyng tilhører lyngfamilien og kan bli mellom 10-50 høy. Den er en av de vanligste lyngplantene i Norge, og er en tettgreinet dvergbusk. Bladene er nåleformet og blomstene som er små og rødfiolette sitter i samlinger langs stilken. Røsslyng trives best i næringsfattig lynghei og berg, og den blomstrer sent på året. Den er vanlig nord til polarsirkelen i fjellet og lavere strøk i hele landet. Den er funnet helt opp på 1450 meters høyde.
Røsslyng har blitt brukt som lynghonning og brensel (Kristoffersen, 2007, s. 135).









                                                                                                                                                              
                                                                                                                                                      
Lusegras:

Foto: Siv Nesheim

Lusegras tilhører kråkefotfamilien og kan bli mellom 5-12 cm høy. Den har en stiv stengel og er som regel gulgrønn. Den vokser på fuktige steder på fjellet og i barskog i lavlandet. Lusegras er en giftig plante, men en kunne bruke et utkok av planten for å få bokt på hodelus og annet utøy. Den er også vanlig over hele landet, og er funnet helt opp på 1940 meters høyde i Jotunheimen (Kristoffersen, 2007, s. 20).

                                                                                                                                                                                                                                                     







Einer:

Foto: Cecilia Sandell

Einer tilhører sypressfamilien og kan bli opp til 15 meter høy, da dette er et tre i lavlandet. På fjellet er den liten, en lav eller en krypende busk, og er Nogrges mest utbredte bartre. Eineren har bærkongler (einerbær) som modnes annet hvert år. Første året er bæret grønt og andre året blir det gråblått.
I tørr skog, beitemark og hei i fjellet liker den seg best, og den vokser veldig sakte. Eineren har blitt brukt i mange sammenhenger, blant annet har et utkok av einer blitt brukt mot sykdommer. I dag brukes einerbær som krydder i matretter og i brennevinsorter. Den vokser over hele landet, og er funnet helt opp på 1730 meters høyde i Jotunheimen. Svært levedyktig (Kristoferse, 2007, s. 25).







Myrull:

Foto: Cecilia Sandell

Myrull er samlebetegnelsen på snøull, duskull og torvull. Bildet viser tre snøull. Snøullen tillhører halvgressfamilien og kan bli mellom 10-30 cm høy. Den vokser på myrflater i fjellet ofte mange sammen. Den har en grønn stilk og et hvitt ullhode. Tidligere ble det prøvd å lage garn av myrull og saueull sammen, men ullhårene var for sprø. Istedet ble det brukt som fyll i puter og dyner. En finner snøull i hele vår fjelllkjede, og er funnet helt opp på 1840 meters høyde i Jotunheimen (Kristoffersen, 2007, s. 198).


Musøre:

Foto: Cecilia Sandell

Musøre tilhører vierfamilien, og den er en krypende liten busk som har greinsystemet under jorda. Musøre er den minste "treaktige" arten i Norge, og det holder til i snøleier og andre fuktige steder. Den vokser under snøen, og når snøen så forsvinner springer blomsten ut etter bare et par uker. Ved hjelp av jordstengler  deler den seg vegetativt. Musøre finnes i hele fjellkjeden og er funnet helt opp på 2170 meters høyde i Jotunheimen (Kristoffersen, 2007, s. 32).




Stjernesildre:

Foto: Connie Jakobsen Myking

Stjernesildre tilhører sildrefamilien og kan bli mellom 5-15 cm høy. Den er en av de vanligste plantene man finner på fjellet, den har en hårete stengel og grønne og grovtaggete rosettblader. Fem kronblad i stjerneform danner blomsten, og kronbladene er hvite med en enten gul eller rød flekk ved grunnen. Den lever på fuktig grunn i snøleier, grus eller myr, og er ellers ikke så kravstor. Den finnes over alt på fjellet og er funnet helt opp på 1970 meters høyde på Glittertind (Kristoffersen, 2007, s. 80).




Blåbær:

Foto: Marie Myhrvold Bakke

Blåbær tilhører lyngfamilien og kan bli mellom 10-50 cm høy. Den har en grønn, kantet stengel, og den greiner seg både over og under bakken. Den er den mest populære bærsorten i Norge, og bæret er blåsvart. Den vokser i myr, lyngskoger og hei. Bæret er rikt på antioksidanter er mye brukt i saft og syltetøy, samt råstoff til vin og likør. Blåbær finner en over hele landet og er funnet helt opp på 1700 meters høyde i Jotunheimen (Kristoffersen, 2007, s. 138).





Fjellsveve:

Foto: Sandra Røssum

Fjellsveve tilhører kurvplantefamilien og blir mellom 10-15 cm høy. Blomsten er gul, og både blad, stengel og kurvdekke er lodne. Den vokser på rabber og heier. Den har kryssbestøvning og setter frø uten befruktning. Den finnes over hele fjellet og er funnet helt opp på 1960 meters høyde i Jotunheimen (Kristoffersen, 2007, s. 196).














Sølvvie:

Sandra Røssum

Sølvvie tilhører vierfamilien og blir mellom 1-2 meter høy. Den har grålodne blader og er en liten busk med raklestilk. Stilken har to til fire blad. Den vokser på fuktige steder på fjellet, og er en viktig bestanddel i gråvierkrattet langs myr og elv. Sølvie vokser over hele fjellet og er funnet helt opp på 1900 meters høyde i Jotunheimen (Kristoffersen, 2007, s. 31).
















Det har vært en fin tur med mye ny kunnskap og litt repitisjon som var greit å ha med seg til eksamen. Det var spennende å lære om lauving, og høre om hvordan gården ble drevet før i tiden. At alle gruppene skulle presenter et emne hver var en veldig god måte lære pensum på. Det at Jostein og Odd-Lennart gikk igjennom artene etter hvert som vi kom over dem var hvertfall mye mer effektiv for å lære artene enn å lese om de i ei bok. Da fikk vi virkelig sett hvor de vokste og hva slags arter de vokste sammen med. Vi fikk sett teori i praksis, noe som gjorde lesingen til eksamen mye lettere. Egenferden gikk bra, og ting gikk etter planen. Gruppa fungerte veldig bra som resulterte i god mat og at tiden gikk veldig fort.


Kilder:
- Nasjonalt museumsnettverk for kulturlandskap, Lauv og lauvtrefôr, Hentet fra: http://www.kulturlandskapsnettverk.museum.no/content/lauv-og-lauvtrefôr Lest den 19. november 2014
- Kristoffersen, Trond (2007), Det blomstrende fjellet, Vogmostad og Bjørke AS

Kameratredning på bre

Etter en super uke med brekurs på Jostedalsbreen sitter man igjen med mange inntrykk og mye lærdom. Målet med undervisningen var å få en innføring i vandring på bre, alt fra hvordan man binder seg inn i et taulag og alle knutene det medfører, til hvor og hvordan man skal bevege seg på breen, samt kameratredning. Her er kameratredning en viktig del av kurset, og det er det jeg har valgt å skrive om i dette innlegget.

Når uhellet er ute og én i taulaget har falt ned i en sprekk, er det viktig at alle i taulaget holder tauet stramt mellom seg. Den nærmeste til den som har falt ned i sprekken utfører redningen. Det første en må gjøre er å skru ned en isskrue. I denne fester man en karabin med en slynge, som festes til klemknuta som allerede er festet til tauet. Dette er for å avlaste tauet (Haslene, 2011, s.142).

Foto: Connie Jakobsen Myking

Nå kan en prøve å gå fram mot kanten, for se ned og få kontakt med han/hun i sprekken. Hvis man ikke når bort til kanten, må en festet en slynge til sentralløkka på selen og til en klemknute på tauet, for så å knyte seg ut av hovedtauet. Når man har fått kontakt med han/hun i sprekken, roper en bak til de andre i taulaget etter et tau. Nå setter man en ny karabin i isskruen og knyter det nye tauet i en åttetallsknute til karabinen. Så signaliserer man til han/hun i sprekken at det kommer et tau med skrukarabin ned, som personen skal feste i sentralløkka til sitteselen, og si ifra når en er klar til å bli heist opp (Haslene, 2011, s. 142 og 143). Resten av det nye tauet kaster man bak til de andre i taulaget, og man er klar til å heise personen opp av sprekken. Samtidig som en blir heist opp må den som hanger i sprekken følge etter med klemknutene den har festet til hoveddeauet. Redningen er ikke utført før alle erknytt fast til tauet og taulaget er stramt igjen. Sikkerheten ligger i et stramt taulag.

Foto: Marie Myhrvold Bakke

Som sagt en veldig lærerik uke med mye ny kunnskap og lærdom. Det var mye å huske på, og jeg er glad vi kunne velge kameratredning på den siste dagen slik at jeg fikk gjennomgått det flere ganger. Det er absolut noe jeg må trene enda mer på, så er glad vi får gjort noe av det samme på vinterturene vi skal ha etter jul. Det som har gjort det så effektiv er at vi hadde så mange veiledere slik at gruppene ble små. Da har alle fått prøvd seg på allt vi har lært.

Kilder:
Haslene, Sindre (2011), 6. utgave, Bredboka - Håndbok i brevandring, DNT fjellsport

Mat på tur

Veilederturen er en årlig tur på høsten hvor B3 får muligheten til være veiledere for B2 og B1, og B2 for ta del i veilederrollen. Veiledereturen var en kosetur med mye god mat og litt læring av basis friluftsliv. Målet var kokegrop, orientering og kos. Orienteringen var det Marie og jeg som skulle ha ansvaret for. Dette var andre gangen jeg var med på veiledertur og det har blitt en suksess hver gang. Det var koselig og få anledning til å dra på tur med folk man ikke kjenner så godt fra både B1 og B3, og utveksle erfaringer og kunnskap. Hovedfokuset på torsdagen var mat, altså lam i kokegrop. Det ble en suksess.

Kokegrop stammer helt i fra slutten av eldre steinalder, og var måten menneskene fikk tilberedt kjøttet på (Fooladi, naturfag.no). Turen handlet om tradisjonelt friluftsliv, derfor var det artig å få vært med på det. Det første vi gjorde var å grave en stor nok grop. Deretter la vi en stor flat stein i bunnen, og dekte veggene med mindre flate steiner. Når dette var gjort skulle tenne bål nede i gropa, for at steiene skulle bli varme. I tillegg la vi steinene som skulle være på toppen av lammet på bålet vi allerede hadde fyrt opp, slik at de skulle være like varme samtidig som de i gropen.

 Foto: Marie Myhrvold Bakke

Mens vi ventet på at steiene skulle bli varme tilberdte vi lammet med godt krydder og mye hvitløk. Vi pakket det deretter inn i folie og la det i gropen etter at steinene var varme nok og restene av bålet var spadd vekk. De andre varme steinene la vi nå over lammet og gravde alt ned med torvet og jorda hadde gravd ut av gropa (Fooladi, Naturfag.no). Slik lå lammet i ca. 3 timer. Mens vi ventet på at lammet skulle skulle bli ferdig, pakket vi grønnsaker inn i folie og la på bålet som tilbehør til lammet. Det var grønnsaker som poteter, gulerøtter og kålrot.

Foto: Marie Myhrvold Bakke

Når vi trodde lammet var ferdig, gravde vi det opp igjen og pakket det ut av folien. Det var ferdig. Det var så mørt at kjøttet løsnet fra beinet. Det var til å få vann i munnen av før en i det hele tatt fikke det i matskålen. Jeg har aldri laget det før, men det er noe jeg skal ta med meg videre. For å få til en bra kokegrop er man avhenging av at det er en del stein i området. det var det heldigvis her. Måltidet ble en suksess, og skal videreføres til andre og på flere turer det lar seg gjennomføre på. Orienteringen gikk også greit, fikk repetert kunnskapen fra tidligere, og lært B1 å krysspeile.


Kilder:
Fooladi, Erik, Hvordan lager vi ei kokegrop i dag? Naturfag.no link: http://www.naturfag.no/forsok/vis.html?tid=1234129&within_tid=1188274 Lest 17. november 2014

Fooladi, Erik, Historien bak kokegrop, Naturfag.no, lest 5. desember 2014 med link: http://www.naturfag.no/artikkel/vis.html?tid=1212412&within_tid=1188274

Soloovernatting og bålfyring

Nå har vi vært en uke på skogstur med Odd Lennart og temaet var tradisjonelt friluftsliv. Målet var å lære om tradisjonsnelt friluftsliv som innebærer bålkos, matlaging i kokegrop og rigging av læir. Vi var delt inn i mindre grupper som skulle sette opp gapahuk sammen og vi hadde fått ulike oppgaver som skulle jobbes med gjennom turen. Vi laget mat i kokegrop og noen laget mat i sjusteinsovn. Vi lærte om kullstifter og hvordan det var å være tømrer i gamledager. Jeg har fått mange nye erfaringer, men det som har gjort størst inntrykk var soloovernattinga.

Onsdag formiddag forlot Odd Lennart oss, og alle skulle gå hvert til sitt for å ha en natt helt alene. Jeg har aldri sovet ute alene før, kanskje mest fordi jeg er mørkredd, og var derfor veldig spent på hvordan dette skulle gå. Jeg hadde avtalt med Sandra, hun jeg var på gruppe med at vi ikke skulle sove så langt unna hverandre. Poenget med soloovernattinga var at vi skulle få prøvd oss på å sette opp gapahuk og fyre bål på egenhånd, bli tvunget til å gjøre alt selv. Ofte i en større gruppe overlater man for eksempel bålfyring til de som er veldig gode på det, hvis man ikke føler seg så veldig trygg på det. Men nå ble man nødt til å gjøre alt selv.

Foto: KFUK-KFUM

Det var en kjempefin erfaring å få. Å sette opp gapahuken gikk greit, det har jeg gjort en del ganger før. Jeg har tent bål før, men ikke mens veden er våt. Det var en ganske stor utfordring. Jeg og Sandra bestemte oss for å tenne bål sammen, men å finne god, tør ved var vanskelig. Vi brukte lang tid, og brukte samekniven til spikke fliser av tyrirot. Det som reddet oss var never, og Sandras lungekapasitet. Jeg antar vi brukte en time på å få fyr, men da jeg besøkte en annen gruppe hadde de brukt to timer på å få fyr. Vi hadde brukt furuved, de hadde brukt bjørk. Da så vi hvor stor betydning vedslaget hadde. Vi fant også ut at et bål kan bli for tett og ikke få nok oksygentilførsel, og dermed slokne. Vi lå noen store vedkubber i bunnen, deretter la vi never på, og lå mindre opptenningsved rundt og over. Dette tok fyr til slutt, etter en del fyrstikker og Sandras gode lunger (Sandberg, 2010).

Foto: Siv Nesheim

Det har vært en ordentlig kosetur, men også en tur med nye erfaringer. Som sagt har ikke fyrt bål så ofte på egenhånd, men det fikk jeg erfare nå, selv om vi var to om det. Jeg lærte at treslaget har veldig mye å si, og byggingen spiller en avgjørende faktor. Litt store kubber i bunnen, og små oppå med never og tyrifliser. Soloovernattinga gikk greit, selv om jeg aldri har sovet alene før. Å lage kokegrop har jeg gjort en gang før, og det ble like bra denne gangen. Sjusteinsovn har jeg ikke prøvd, men jeg fikk se hvordan en gruppe gjorde det. En alt i alt vellykket tur med mye kos og ny lærdom.

Kilder:
Sandberg, Erin (2010), Lage bål, Friluftslivsnett.net, Link: http://www.friluftsnett.net/index.php?lang=no&side=lage-tenne-baal Lest 17 november 2014

Bildekilde: KFUK-KFUM-speideren, Gapahuk: http://www.kmspeider.no/Gapahuk.FglLG3n.ips Hentet den 25 november 2014