Klatring - Taubrems

B3 har vært igjennom et klatrekurs som både har foregått inne og ute. Her skulle vi lære sikker klatring i veggen med tanke på god sikring og utstyr, og klatreteknikk. I den forbindelse har jeg valgt å skrive om bremsen, ulike typer brems og hvordan den fungerer.

Det finnes flere ulike typer taubrems. Man deler taubremsene inn i to ulike kategorirer, manuelle taubremser og automatiske taubremser. Innenfor kategorien manuelle taubremser finner man tubetaubremser som den helt enkle bremsen fra singing rock og taubremsen fra Petzl som vist på bildene under (Vetical Playground AS).

Taubremsen fra singing rock er den som er enklest å lære seg når man er nybegynner. Taubremsen fra Petzl fungerer på samme måte, men det som skiller disse to bremsene er at med denne kan en sikre både seg selv og en annen når man klatrer flere taulengder, ved hjelp av hullet fremme til venstre. Disse taubremsene fungerer slik at den er festet til selen med en skrukarabin, hvor tauet blir tredd i en løkke ned i bremsen og festes på karabinen til selen. Alså tau fra klatrer ned i bremsen, og fra bremsen og ut og ned som den passive delen av tauet som sikreren alltid skal ha en hånd på. Tauet bremses altså ved å holde den passive delen av tauet nedover (Tronstad, 2007).

Under kategorien automatiske taubremser finner man bremsen Grigri som det er bilde av under.

Ved denne type brems skal man ikke holde den passive delen av tauet ned ved fall eller lignene. Man skal heller slipper tauet totalt, og en mekaniske inne i bremsen gjør at tauet bremses.

Det er smak og behag når det gleder hvilken brems man foretrekker, og til sitt eget bruk. Det viktigste er å ha en brems som fungerer optimalt og at man føler seg trygg på den slik at klatreren føler seg trygg på sikreren.

Kilder:

S. Tronstad, (2007). Innføring i klatring. Oslo: Akilles
Vertical Playground AS. Hentet den 28.12.15 fra: https://www.vpg.no/Avdelinger/Klatring/Taubremser-og--klemmer/Mekanisk-taubrems

Bilde 1: Hentet den 28.12.15 fra: http://www.klatresiden.no/produktkategori/klatring/klatringtaubrems/klatringtaubremstaubrems/
Bilde 2: Hentet den 28.12.15 fra: https://www.oslosportslager.no/produktkategori/manuell-taubrems-4-2584.aspx
Bilde 3: Hentet den 28.12.15 fra: https://www.milas.no/taubremser-aut-lasefunksjon-petzl-grigri

Kameratredning i kajakk - Solund

I September var B3 på tur til Solund, Sogn og fjordane sin minste kommune. Her ligger også Norges vestligste punkt, Holmebåen vest for Utvær (Thorsnæs og Askheim, 2016). I Solund ligger en med navn Litle Færøy hvor Roar Moe bor. Her skulle vi fål ov til å bo i fire dager, og lære om robåter og fiske på gammelt vis, samt kajakk og hva det innebærer av teknikk og kameratredning. Jeg har valgt og ta for meg kameratredning i kajakk.

Når uhellet er ute i kajakk kan man redde seg selv ved egenredning, men er man flere sammen kan kameratredning være det letteste. Hvordan dette gjøres skal jeg forklare nå. Når du først har veltet er det viktig at du holder fast i kajakken og åren, slik at dette ikke driver vekk fra deg. Da padler kameraten din bort til deg og tar tak i den fremre tuppen av båten og vender den på rett kjøl. Du svømmer deretter bort til tuppen av kameraten din sin båt og henger der med beina på hver side av tuppen. Åren din har du levert til kameraten som fester den til båten sin (Husebø, 2013).

Kamraten drar båten over cockpiten og vender den opp ned for å få tømt den for vann, før han setter den på vannet igjen. Kameraten holder båten din ved siden av sin egen motsatt veg, at fronter peker paralelt med bakenden til sin egen båt. Du kan nå dra deg bort til egen båt, slenge deg over bak delen på din egen båt vd å støtte deg på kameraten sin båt, slik at du får beina ned i og kan vende deg rundt. Nå fester du spruttrekket og kan få åren tilbake (Husebø, 2013).

Jeg har aldri sittet i en kajakk før, så å få sjansen til å prøve det var veldig gøy. Kameratredning var veldig interessant og jeg har lært mye på få dager.

Kilder:
T. O. Husebø., (2013). Slik redder du vennen din! Hentet den 03.01.16 fra: http://artikkel.ut.no/artikkel/1.11162174/
G. Thorsnæs, S. Askheim. (2016). Solund. Hentet den 03.01.16 fra: https://snl.no/Solund
Bilde: Hentet den 03.01.16 fra: http://www.lp.no/nyheter/nye-kajakker-1.580331

Gorges du Verdon

I oktober var det klart for 10 dager på klatretur til Corence, én time unna Nice i Fankrike. Her skulle fokuset ligge på teknikk og menge av klatring, utfordre oss selv og kjenne på foskjellen på å klatre på norskt fjell contra franskt fjell. Det var også fokus på fransk kultur med alt det innbar av god lokal mat og vin, samt steder verdt å få med seg. Deriblant Gorges du Verdon som er et elvegjeld eller kløft i sør-Frankrike, som jeg skal ta for meg i dette innlegget.

Elvegjeldet er 25 kilometer langt og opp til 700 meter dypt. Den er formet av elven Verdon, og fikk navnet sitt etter den turkise fargen på vannet. Elvegjeldet er regnet for å være det vakreste i verden av sitt slag, og den mest imponerende delen ligger mellom byene Castellane og Moustiers-Sainte-Marie. Her har elven gravet seg ned hele 700 meter gjennom kalkstein (Wikipedia, 2015).

Hvordan Gorges du Verdon ble til, kan spores helt tilbake til Triasperioden som vil si perioden for 200-250 milloner år siden. Da var den franske regionen Provence dekket av hav og som la fra seg tykke lag med kalkstein. Flere millioner år senere under Juraperioden ble området dekket av varmt grunt vann som gjorde at det begynte å vokse forskjellige koraller. Så kom krittperioden og havet nådde sin nåværende plassering. Som et resultat av al denne geologiske aktiviteten ble mange kalksteinsforekomster brukket. Da istiden var over og alt skulle smelte igjen ble Verdon skuret for andre gang og ble formet som vi kan se det i dag (Wikipedia, 2015).

Vi hadde en dag hvor vi gikk langs Verdon, en gruppe den en veien og en annen den andre veien, også paserte vi hverandre på midten. Det var en veldig fin tur og det var utrolig å se hvordan landskapet har blitt formet slik.

Kilder: 
Wikipedia, (2015). Verdon Gorge.  Hentet den 03.01.16 fra: https://en.wikipedia.org/wiki/Verdon_Gorge 
Bilde: Hentet den 03.01.16 fra: http://azurcycletours.com/events/les-boucles-du-verdon/gorges-du-verdon/

Sjusteinsovn - Veiledertur

7. til 9. oktober var et klart for veiledertur. Andreas og jeg skulle ha med oss 8 studenter til sammen fra B1 og B2. Vi hadde bestemt at vi skulle til Amla i Kaupanger der vi sammen skulle sette opp gapahuk, bygge sjusteinsovn og koke lam i kokegrop. Vi skulle også gjennomføre effektiv forfltning av leir og god fordeling av arbeidsoppgaver. I dette innlegget har jeg valgt å skrive om sjusteinsovn.

Sjusteinsovn er et godt alternativ til å lage mat på bål. For å lage en sjusteinsovn må en først finne et passende sted. Bakplata til ovnen kan vare en stor stein eller en flat del av et fast fjell. Når det er gjort må man finne steiner som helst er rektangulære og flate steiner, ikke for tynne. siden det heter sjusteinsovn trenger man minimum sju steiner, avhengig av størrelse (Moe, u.å).

Som vist på bilde skal man altså bygge ovnen slik at man får to kamre. Det nederste kamre skal man fyre med ved, og det øverste er bakekamret. Dette kamret er lurt at er litt lavt, slik at effekten blir størst. Når dette er gjort skal man fyre med ved i begge kamrene. Når steinene er varme skraper man ut aske og rester av ved ut av bakekammeret og putter inn baksten. Så er det bare vente på at det skal bli ferdig (Moe, u.å).

Det var få som hadde laget sjusteinsovn på grppa vår, så det var artig å se hvor ivrige de var til å få det til på en god måte. Resultatet ble bra, og minipizzaene vi valgte å bake i ovnen ble veldig gode. Et fint turtips alle kunne ta med seg til en annen annledning.

Kilder:
N. Moe. (u.å). Sjusteinovn. Hentet den 03.01.16 fra: http://www.natursekken.no/c1187998/forsok/vis.html?tid=1400068&within_tid=1399355
Bilde: Hentet den 03.01.16 fra: http://www.natursekken.no/c1187998/forsok/vis.html?tid=1400068&within_tid=1399355

Testtur til Lingsete

21. Januar var B2 klar for testtur til Lingsete. Dette var en tur med én overnatting hvor hovedmålet var å teste allt utstyr og rutiner fram mot den nordiske skiferden på Hemsedalsfjellet. Vi skulle vende oss til å gå med tung sekk på ski, sette opp telt i dårlig vær, sjekke at kokeutstyret var i orden, og innarbeide oss gode rutiner som et teltlag. Dag én handlet om å komme oss fram til teltleir som et lag, og litt orientering. Dag to omhandlet ulike førstehjelpscaser vi skulle løse, og i den forbindelse har jeg derfor valgt å skrive om førstehjelp.

På dag to ble vi delt i to grupper, hvor vi på vei ned fra teltleir fikk ulike caser vi skulle løse. Én på gruppa fikk beskjed fra veilederen om hvilke skader den skulle late som en hadde. Da hendelsen intraff skulle resten av gruppa utføre den førstehjelpen som trengtes for å redde "pasienten". Casene kunne være alt fra indre blødning, ryggskade til lavt energinivå og kolapsing. Uansett hvilke skader en person kan komme utfor blant en gruppe på tur, er det om å gjøre å hindre hypotermi i vinterfjellet, ved at personen kanskje må bli liggende en stund før en kan ordne med hjelp. Da er det viktig å gjøre de tiltakene som må til for at pasienten ikke fryser.

Tiltak det er viktig å gjøre da er å få av pasienten våte klær og kle på han tørre klær. Det er også viktig å finne fram liggeunderlag, sovepose og kanskje også sette opp yttertelte så pasienten kommer i ly fra uvær (Nybakk, 2014). Mat og drikke er også lurt å gi pasienten, så lenge han ikke er såpass nedkjølt at han er over i middels hypotermi (Fauske og Bruland, 2012. Side 93). Det er alltid viktig at oppvarmingen skjer gradvis, slik at ikke hjertet stopper av sjokket.

Dette var en veldig lærerik tur på flere måter. Før denne turen hadde jeg alri sovet i telt på vinterstid, så bare det var lærerikt nok. Ettersom vi har hatt førstehjelp teoretisk i klasserommet tidligere var den veldig lærerikt å få satt teori ut i praksis med ulike caser. Som jeg derfor har lært er det viktigste og holde pasienten varm til redningspersonellet kommer.

Kilder:
Fauske, L. og Bruland, Ø. S. (2012). Førstehjelp på tur. 2. utgave. Oslo: Fri flyt
Nybakk, T. (2014). Generell denkjøling og frostskader i vinterfjellet! Hentet den 13.05.15 fra: http://www.rodekorsforstehjelp.no/default.aspx?pageId=88
Bilde: Hentet den 26.05.2015 fra: http://www.brumunddalrkh.no/article/31-01-2015/aktivitetsplan-vinter-vår-2015

Topptur - Vigdalen

Mandag 16. til tirsdag 17. februar skulle B2 på topptur og overnattingstur til Vigdalen. Vi parkerte på den øverste parkeringa og gikk inn til Vigdalstølen hvor vi skulle ha leir. Linda og Marit hadde laget en bra turplan hvor målene var å gjennomføre redning i skred, og topptur med fokus på gode veivalg både opp og ned. I dette innlegget har jeg derfor valgt å skrive om kameratredning i skred med bruk av sender/mottaker.

Som veileder skal man ikke utsette gruppa for mulig skredfare, men når uhellet først er ute er det en del ting som er viktig å tenke på. Først vil jeg som veileder ta kontrollen over situasjonen og be alle sette sin S/M på "søk", deretter deligerer jeg oppgaver. Noen begynner med overflatesøk for å se etter gjenstander rundt primære søketeiger, mens jeg ber andre gå rett på grovsøk med S/M. Når du får inn signal, er det bare å følge signalet til tallet på skjermen viser 3 eller mindre, og en begynner med finsøk. Da beveger man S/M  sakte frem og tilbake så man er sikker på at den rekker å ta imot signalene til man finner der S/M viser det laveste tallet. Derfra går man 90 grader ut til hver side og finner det laveste tallet. Så stikker man søkestanga ned for å bekrefte treff, og man begynner utgravingen, begynn på nedsiden av den skredtatte (Horgen, 2010).

De mest vanlige feilene en kan gjøre er for eksempel å glemme å sette S/M over på "søk", slik andre får inn deg istedet for den skredtatte. En annen feil er å fjerne gjenstader man finner i skredet istedet for å å la det ligge, eller sette ned søkestanga hvis en skal fjerne gjenstanden. Det er altså viktig å være våken og ta kontrollen i en slik uheldig situasjon, og det er mye å huske på. I Vigdalen fikk vi mange caser, både med og uten S/M, og jeg syntes det var veldig lærerikt og lurt at vi snakket om hver case rett etter vi hadde gjennomført redninga. Jeg hadde lest om redning i skred i pensum, men det ble noe annet å lære det i praksis. Husker det lettere etter praktiske gjennomføringer enn å sitte å lese om det i pensum.

Kilder:
- Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS - Norwegian Academic Press
- Bilde: Hentet den 26.05.2015 fra Friflyt 2011 fra: http://www.friflyt.no/Ski/Hvem-vant-Mammut-sender-mottaker

Egenferd - Skarvheimen

Uke 13 var det klart for egenferden i nordisk ferdsel. Magnhild, Siv og jeg hadde planlagt å starte turen lørdag 21. mars og planen var å gå over Hallingskarvet, fra Finse til Hol på fem dager. Slik ville ikke været at det skulle gå. Vi lå heller tre netter værfaste under Hallingskarvet, 1 mil fra Finse, og da tirsdagen kom var noen av oss begynt å bli syke. Da bestemte vi oss for å avslutte turen på Haugastøl, 1,5 mil fra leir. I dette innlegget skal jeg skrive om teltrutiner, og hvor viktig det er når været setter oss på prøve.

Da klokka var blitt 20.00 og det var begynt å bli mørkt slo vi leir. En fra Røde kors som tok turen bort til oss i forbindelsen med en redning bare 200 meter unna oss fortalte at det var meldt 22 meter i sekundet med vind, og lurte på om vi ville bli med ned igjen til Finse. Vi takket pent nei, og håpet på det beste. Vi sov ikke så mye den natta.

Vi visste det var meldt sterk vind så vi visste også at vi derfor måtte være nøye med teltoppsettet. Vi hadde sett på værmeldinga fra hvilken retning vinden skulle komme fra, så satte opp telte med kortsiden mot vindretningen. Vi saatte fast telte med to ski mot vindretningen før vi dro hele teltet ut av posen sin, slik at ikke vinden skulle få tak i det. I slik vind er det veldig viktig å feste alle barduner og hemper, og stramme det godt opp slik at ingenting blir noe vindfang. Vi var også nøye med å spa snø på teltdukkantene, slik at ikke vinden skulle få tak i duken (Gamme, u.å).

Foto: Siv Nesheim

Da vi våknet neste morgen fant vi ut at telte stod og i god stand, men vinden hadde ikke tenkt til å gi seg enda. Vi gikk derfor ut for å bygge levegg. Vi bygget leveggen i en spiss mot vindretningen og ca 2-3 meter fra teltet. Etterstrammet barduner og laget også en liten levegg ved inngangen, slik at det ikke skulle blåse snø inn i teltet. Kuldegrop gravde vi selvfølgelig også.

Foto: Magnhild Karsrud

Selv om vi ikke fikk gått strekningene vi hadde planlagt, læret vi allikevel utrolig mye. Når man er på tur med veiledere til stedet er det så lett å tenke at alt er ikke så farlig, for skulle det skje noe fikser veilederne det. Men på denne turen var vi helt alene, og vi måtte fikse alt selv. Her lærte jeg å stole hundre prosent på både meg selv, og Magnhild og Siv, at uansett hva som kom til å skje så skulle vi klare det, som det med vind og teltoppsett. Nå vet jeg at et telt vil stå og være i god behold i liten storm, så lenge man praktiserer de gode teltrutinene vi har lært.

Kilder:
- Gamme, A. (u.å). Etablere leir. Hentet den 25.05.2015 fra: http://www.gamme.no/component/k2/item/1277-etablere-leir