Testtur til Lingsete

21. Januar var B2 klar for testtur til Lingsete. Dette var en tur med én overnatting hvor hovedmålet var å teste allt utstyr og rutiner fram mot den nordiske skiferden på Hemsedalsfjellet. Vi skulle vende oss til å gå med tung sekk på ski, sette opp telt i dårlig vær, sjekke at kokeutstyret var i orden, og innarbeide oss gode rutiner som et teltlag. Dag én handlet om å komme oss fram til teltleir som et lag, og litt orientering. Dag to omhandlet ulike førstehjelpscaser vi skulle løse, og i den forbindelse har jeg derfor valgt å skrive om førstehjelp.

På dag to ble vi delt i to grupper, hvor vi på vei ned fra teltleir fikk ulike caser vi skulle løse. Én på gruppa fikk beskjed fra veilederen om hvilke skader den skulle late som en hadde. Da hendelsen intraff skulle resten av gruppa utføre den førstehjelpen som trengtes for å redde "pasienten". Casene kunne være alt fra indre blødning, ryggskade til lavt energinivå og kolapsing. Uansett hvilke skader en person kan komme utfor blant en gruppe på tur, er det om å gjøre å hindre hypotermi i vinterfjellet, ved at personen kanskje må bli liggende en stund før en kan ordne med hjelp. Da er det viktig å gjøre de tiltakene som må til for at pasienten ikke fryser.

Tiltak det er viktig å gjøre da er å få av pasienten våte klær og kle på han tørre klær. Det er også viktig å finne fram liggeunderlag, sovepose og kanskje også sette opp yttertelte så pasienten kommer i ly fra uvær (Nybakk, 2014). Mat og drikke er også lurt å gi pasienten, så lenge han ikke er såpass nedkjølt at han er over i middels hypotermi (Fauske og Bruland, 2012. Side 93). Det er alltid viktig at oppvarmingen skjer gradvis, slik at ikke hjertet stopper av sjokket.

Dette var en veldig lærerik tur på flere måter. Før denne turen hadde jeg alri sovet i telt på vinterstid, så bare det var lærerikt nok. Ettersom vi har hatt førstehjelp teoretisk i klasserommet tidligere var den veldig lærerikt å få satt teori ut i praksis med ulike caser. Som jeg derfor har lært er det viktigste og holde pasienten varm til redningspersonellet kommer.

Kilder:
Fauske, L. og Bruland, Ø. S. (2012). Førstehjelp på tur. 2. utgave. Oslo: Fri flyt
Nybakk, T. (2014). Generell denkjøling og frostskader i vinterfjellet! Hentet den 13.05.15 fra: http://www.rodekorsforstehjelp.no/default.aspx?pageId=88
Bilde: Hentet den 26.05.2015 fra: http://www.brumunddalrkh.no/article/31-01-2015/aktivitetsplan-vinter-vår-2015

Topptur - Vigdalen

Mandag 16. til tirsdag 17. februar skulle B2 på topptur og overnattingstur til Vigdalen. Vi parkerte på den øverste parkeringa og gikk inn til Vigdalstølen hvor vi skulle ha leir. Linda og Marit hadde laget en bra turplan hvor målene var å gjennomføre redning i skred, og topptur med fokus på gode veivalg både opp og ned. I dette innlegget har jeg derfor valgt å skrive om kameratredning i skred med bruk av sender/mottaker.

Som veileder skal man ikke utsette gruppa for mulig skredfare, men når uhellet først er ute er det en del ting som er viktig å tenke på. Først vil jeg som veileder ta kontrollen over situasjonen og be alle sette sin S/M på "søk", deretter deligerer jeg oppgaver. Noen begynner med overflatesøk for å se etter gjenstander rundt primære søketeiger, mens jeg ber andre gå rett på grovsøk med S/M. Når du får inn signal, er det bare å følge signalet til tallet på skjermen viser 3 eller mindre, og en begynner med finsøk. Da beveger man S/M  sakte frem og tilbake så man er sikker på at den rekker å ta imot signalene til man finner der S/M viser det laveste tallet. Derfra går man 90 grader ut til hver side og finner det laveste tallet. Så stikker man søkestanga ned for å bekrefte treff, og man begynner utgravingen, begynn på nedsiden av den skredtatte (Horgen, 2010).

De mest vanlige feilene en kan gjøre er for eksempel å glemme å sette S/M over på "søk", slik andre får inn deg istedet for den skredtatte. En annen feil er å fjerne gjenstader man finner i skredet istedet for å å la det ligge, eller sette ned søkestanga hvis en skal fjerne gjenstanden. Det er altså viktig å være våken og ta kontrollen i en slik uheldig situasjon, og det er mye å huske på. I Vigdalen fikk vi mange caser, både med og uten S/M, og jeg syntes det var veldig lærerikt og lurt at vi snakket om hver case rett etter vi hadde gjennomført redninga. Jeg hadde lest om redning i skred i pensum, men det ble noe annet å lære det i praksis. Husker det lettere etter praktiske gjennomføringer enn å sitte å lese om det i pensum.

Kilder:
- Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS - Norwegian Academic Press
- Bilde: Hentet den 26.05.2015 fra Friflyt 2011 fra: http://www.friflyt.no/Ski/Hvem-vant-Mammut-sender-mottaker

Egenferd - Skarvheimen

Uke 13 var det klart for egenferden i nordisk ferdsel. Magnhild, Siv og jeg hadde planlagt å starte turen lørdag 21. mars og planen var å gå over Hallingskarvet, fra Finse til Hol på fem dager. Slik ville ikke været at det skulle gå. Vi lå heller tre netter værfaste under Hallingskarvet, 1 mil fra Finse, og da tirsdagen kom var noen av oss begynt å bli syke. Da bestemte vi oss for å avslutte turen på Haugastøl, 1,5 mil fra leir. I dette innlegget skal jeg skrive om teltrutiner, og hvor viktig det er når været setter oss på prøve.

Da klokka var blitt 20.00 og det var begynt å bli mørkt slo vi leir. En fra Røde kors som tok turen bort til oss i forbindelsen med en redning bare 200 meter unna oss fortalte at det var meldt 22 meter i sekundet med vind, og lurte på om vi ville bli med ned igjen til Finse. Vi takket pent nei, og håpet på det beste. Vi sov ikke så mye den natta.

Vi visste det var meldt sterk vind så vi visste også at vi derfor måtte være nøye med teltoppsettet. Vi hadde sett på værmeldinga fra hvilken retning vinden skulle komme fra, så satte opp telte med kortsiden mot vindretningen. Vi saatte fast telte med to ski mot vindretningen før vi dro hele teltet ut av posen sin, slik at ikke vinden skulle få tak i det. I slik vind er det veldig viktig å feste alle barduner og hemper, og stramme det godt opp slik at ingenting blir noe vindfang. Vi var også nøye med å spa snø på teltdukkantene, slik at ikke vinden skulle få tak i duken (Gamme, u.å).

Foto: Siv Nesheim

Da vi våknet neste morgen fant vi ut at telte stod og i god stand, men vinden hadde ikke tenkt til å gi seg enda. Vi gikk derfor ut for å bygge levegg. Vi bygget leveggen i en spiss mot vindretningen og ca 2-3 meter fra teltet. Etterstrammet barduner og laget også en liten levegg ved inngangen, slik at det ikke skulle blåse snø inn i teltet. Kuldegrop gravde vi selvfølgelig også.

Foto: Magnhild Karsrud

Selv om vi ikke fikk gått strekningene vi hadde planlagt, læret vi allikevel utrolig mye. Når man er på tur med veiledere til stedet er det så lett å tenke at alt er ikke så farlig, for skulle det skje noe fikser veilederne det. Men på denne turen var vi helt alene, og vi måtte fikse alt selv. Her lærte jeg å stole hundre prosent på både meg selv, og Magnhild og Siv, at uansett hva som kom til å skje så skulle vi klare det, som det med vind og teltoppsett. Nå vet jeg at et telt vil stå og være i god behold i liten storm, så lenge man praktiserer de gode teltrutinene vi har lært.

Kilder:
- Gamme, A. (u.å). Etablere leir. Hentet den 25.05.2015 fra: http://www.gamme.no/component/k2/item/1277-etablere-leir

Nordisk ferdsel på Hemsedalsfjellet

Fra 26. til 30. Januar var B2 friluftsliv på nordisk skiferdsel på Hemsedalsfjellet. Turen gikk fra Breistølen til Hemsedal sentrum. Målet med turen var å ta vare på sikkerheten, bli trygge på orientering i vinterfjellet, etablere teltleir med kuldegrop og levegg, og trene på våkent veivalg i fjellet. Været var vekslende, begynte med sol og litt vind, til det på nest siste dag ble whiteout og mye vind. I den forbindelsen har jeg i dette innlegget tenkt til å skrive om orientering i whiteout.

Foto: Siv Nesheim

Å orientere i fint vær er én ting, men så fort sikten forsvinner totalt blir det noe helt annet. Når man orinterer i vinterfjellet er det alltid greit å ta kompasskurs, uansett hvor fint været er. En vet at været skifter fort i fjellet, og skulle det tetne seg til har man kompasskursen å orientere seg etter. Det gjorde også vi, og da sikten forsvant hadde vi bare kursen å gå etter. Når en skal orientere i whiteout er det noen ting det er viktig å huske på.

Foto: Lotte Malterud

Det første en gjør er å sjekke at kompasskursen er riktig, deretter stiller gruppa seg på rekke med ca. 5 meters avstand. Nummer en har som hovedoppgave å gå så rett som mulig ved å se på kompasset. Nummer tre og fire ser også på kompasset, og hvis nummer én går ut av kurs er det deres oppgave og rope "ett skritt høyre/venstre"(Horgen 2010). På denne måten klarer man til en viss grad og holde kursen. Men skal en vite hvor en er på kartet når en stopper, er det viktig at man har sett på klokka, vet hvor lenge en har gått og i hvilken fart, slik at en kan regne ut hvor mange kilometer en har tilbakelagt. Så rullerer en på plassene, slik at alle får prøvd å gå fremst.

Denne turen var veldig lærerik, ikke minst å orientere i whiteout. Det var stor forskjell på å gå bak i rekka, og gå fremst hvor allt var hvit. Det var en psykisk hard tur, med tung oppakning og vekslende vær. Men det var artig å klare det, så ville ikke vært foruten den turen.


Kilder:
Horgen, A. (2010). Side 185. Friluftslivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget - Norwegian Academic Press. Kristiansand

Topptur - Leirdalen

20.01.2015 var det klart for B2 sin andre topptur. Denne gangen var det Linda og Marit som skulle være med oss, og fokuset på denne turen var stabilitetstester og snøprofil. Vi snakket også en del om snøtyper vi så på vei opp som repetisjon fram mot eksamen. I dette innlegget skal jeg derfor skrive om stabilitetstester og snøprofil.

På denne turen gravde vi snøprofil, ECT-test (Extended Column Test) og rutsjblokktesten. Snøprofilen vil si å grave et snitt mellom overflata og bakken i snøen. Dette gjøres for se på lagdelinga i snøen som sier noe om hva slags omvandling snøen har vært i gjennom (Horgen, 2010, s. 215). Etter å gravd snøprofil skulle vi gjennom føre stabilitetstester for å sjekke stabiliteten av lagene i snøen.

En ECT-test vil si å grave ut en isolerende blokk på 25x40 ca. og minimum 1 meter dyp. Her må man være i 30 graders helling, men henget bør ikke være lengre enn 5 meter for å unngå eksponering i skredterreng. Når utgravinga er gjort legger man spaden oppå blokka, enten helt mot venstre eller helt mot høyre. Så lår man lett oppå spaden med kun kraft fra håndleddet, hvis ikke ikke blokka kollapser etter 10 slag slår man på spaden igjen, men nå med kraft fra albuen, slik som bildet viser. Hvis det ikke skjer noe nå heller slår man igjen, men med kraft fra skuldra. Man slår til blokka kollapser. Her vil en også kunne se forplantningsevnen av belastningen, og vil også kunne se hvor de svage lagene ligger i snøen (Horgen, 2010, s. 222).

Foto: Sondre Kvambekk

Rutsjblokktesten vil vise det samme som ECT-testen, men belastningen vil være mer realistisk i forhold til når man går på tur. Rutsjblokktesten gjennomføres ved at man graver ut en isolerende blokk på 2,5x1,5 meter ved og grave vekk snø på sidene, men bak blokka drar man et tynt tau ned. Hvis blokka ikke raser ut under utskjæringa kan en begynne å belaste blokka. Første belastning vil være  når en skiløper beveger seg forsiktig inn på blokka med ski. Neste trinn er at skiløperen gynger uten å løfte hæler eller ski, deretter hopper én gang på samme sted. Hvis ingen ting skjer tar skiløperen av seg skiene og hopper igjen (Horgen, 2010, s. 221).

Vi gjennomførte alle tre testene, men det som er viktig å huske på når man gjennomfører disse testene er at en vil bare få en indikasjon på hvordan snøen og stabiliteten er i akkurat den siden som testene ble gjennomført. Vi fant ut at den siden vi tok testene i var ganske trygg å kjøre ned, men det vil derfor ikke si at alle sider i samme området er like trygge. Her spiller sola, vind og temperaturer inn. En veldig lærerik og nyttig tur.

Kilder:
- Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS - Norwegian Academic Press

Topptur - Hurrungane

Fra 06.-08. Mai var B2 i Hurrungane for å gå på topptur og gjennomgang av kameratredning på snødekt bre, orientering, gode veivalg og hvordan ta av seg skiene i bratt lende på en trygg måte. Vi hadde leir i Ringsdalen og gikk på topptur mot Lauvnostind på onsdag, hadde kameratredning, orintering og lappekast på torsdag, og fredag rigget vi ned leir og gikk på topptur mot Steindalsnosi. I dette innlegget skal jeg skrive om redning på snødekt bre og snøanker.

Foto: Armando Navarro

Å gjennomføre kameratredning på snødekt bre gjøres på nesten samme måte som vi lærte på brekurset på Jostedalsbreen i høst. Det som bli annerledes på snødekt bre er at en ikke kan bruke isskrue, men må heller feste et snøaker (Haslene, 2011, s. 140). Som snøanker kan man bruke ski, sekk eller isøks. Når vi hadde redning i Hurrungane brukte vi isøks. Det vi gjorde da var at vi gravde ned isøksa slik at den bli liggende på tvers av draretningen, og det er viktig og grave en rende som slynga kan ligge i, slik at draretningen blir vannrett og ikke oppover slik at øksa rives opp. Så festet vi en slyne med karabin til, for deretter å løsne den bakerste klemknuta fra hovedtauet og fester denne til slynga og hovedtauet foran deg. På den måten fikk vi avlastet tauet og kunne fortsette redninga slik vi lærte i høst.

Lea Nørskov Stidsen

Nå har vi vært igjennom kameratredning på bre og snødekt bre, og jeg husket faktisk en del fra kurset i høst. Det er veldig viktig og grave isøksa godt ned og lage renne til slynga, øksa skal jo faktisk tåle en hel persons vekt. Det var interessant å lære om snøanker, og veldig nyttig å få repetert redninga igjen.

Kilder:
- Haslene, S. (2011). s. 140. Breboka - Håndbok i brevandring. Oslo. DNT Fjellsport

Skitur på Jostedalsbreen

Fra 19. - 21. mai skulle B2 på skitur på Jostedalsbreen. Turen startet opp Fåbergstølsbreen og endte ned Supphellebreen, ned til Flatbrehytta og vidre ned fjellsiden til Øygarden ved bilveien, med Vegard og Linda som veiledere. Målene for turen var blant annet skitur på bre, veivalg, planlegging og gjennomføring av dagsetapper og orientering i skiftende vær. På denne turen gikk vi store deler av turen i whiteout og brukte GPS for efektivisere og få flyt i dagsetappene. Jeg har derfor valgt å skrive om GPS i dette innlegget.

En GPS skal ikke erstatte kart og kompass, men er heller et hjelpemiddel i tillegg til kart og kompass (Horgen, 2010, s. 189). Den trenger 7 sifre for oppgi korrekt posisjon. Vi brukte derfor kart og kompass når vi skulle orienter oss frem til mål. Hver gruppe skulle orintere et stykke hver, og da krevde det litt planlegging i forkant av etappen. Da gikk vi inn på "Marker veipunkt" på GPSen og la inn koordinater til holdepunkter vi fant på kartet. Da alle koordinatene var lagt inn, gikk vi inn på "Hvor skal du?" og fant det første punktet vi hadde lagt inn. Så var vi klare til å gå til første punkt. Slik valgte vi bare punkt for punkt som vi hadde lagt inn på GPS fra før, slik at marsjfarten ble gjevn.

Siv Nesheim

GPS er altså et veldig godt middel i tillegg til kart. Det var denne turen jeg lærte med GPS best, og ble vandt til å bruke det. Forutsentningene til bruk av GPS er at man legger inn riktige sifre. Vi sjekket derfor at kilomterene fra vår posisjon til det første punktet som GPSen viste, stemte med kilometerne vi telte ut fra kartet. Det var en bra tur med veldig pedagogisk vær til å lære seg GPS, bare synd vi ikke fikk nytet utsiktet så lenge.

Kilder:
- Horgen, A. (2010). s. 189-190. Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand. Høyskoleforlaget AS - Norwegian Academic Press.
- Bilde: Amazon.no. Hentet den 26.05.2015 fra: http://www.amazon.com/Garmin-eTrex-Worldwide-Handheld-Navigator/dp/B00542NV32